24. august 2010 av Gunnar
De fleste i denne verden, er ute etter å selge et budskap. Pressen er ikke noe unntak.
Pressen lever i en daglig kamp om din og min oppmerksomhet. Desto mer de klarer å engasjere oss, desto mer tid og fokus bruker vi på dem. Og det er nettopp det de lever av, både i kroner og i hensikt.
Vi lever i et forbrukersamfunn, hvor mye av fokuset er på realisering i nåtid og det å nesten sitte og passivt å bli matet. Vi konsumerer og vi gjør det nå. I morgen er det noe annet som er i fokus.
For å overleve og ha ressurser til å bedrive sin gjenfortelling, og kanskje til og med sende noen kroner til sine eiere, må pressen tilpasse seg markedet de lever i. Sagt på en annen måte så må de fortelle historiene på en måte, som er tilpasset vår konsumentmentalitet.
De lever daglig i et spenn mellom det å skulle gi en mer nøytral og edruelig fremstilling av saker, og det å gjøre stoffet mer salgbart. I et lite land som Norge, fører det til at markedet for å ikke tabliodisere stoffet sitt, er svært lite. Med andre ord så er det begrenset hvor edruelig pressen kan være, og likevel være bærekraftig.
Kombinasjonen av forbrukermentaliteten, som er skapt av vårt overflod, og et lite marked, kan rett og slett utgjøre et samfunnsproblem. Denne utfordringen forsterkes bare av nettsatningene i redaksjonene. Det er vanskelig å måle populariteten til de enkelte sakene i en avis. På nettet får man derimot umiddelbart svar, og kan nøyaktig måle både hvor mange som leser saker og hvor lenge de leser dem. Hvis redaksjonsledelsen ikke er bevisst, kan det fort vokse fram en uheldig populistisk kultur internt i redaksjonen.
Aftenposten regnes som en relativt seriøs mediaformidler. I dag står det en artikkel knyttet til gisseldramaet Filippinene, hvor en tidligere politimann drepte 8 turister på en buss. Broren til gjerningsmannen kritiserte politiet, fordi de ikke ville la ham gå på bussen og snakke med broren sin. Saken er presentert med tittelen “- Politiet feilet”.
Aftenpostens tittel er med å skape kontrovers og antyde skandale. Det er først i siste setning at hele saken punkteres. Der kommer det frem at nevnte bror hadde med seg en rifle. Hvilken ansvarlig politimann hadde sluppet broren på bussen, når han kommer vandrende med en rifle? For alt man vet, ville han hjelpe broren sin å skyte flere.
Hvis vi er opptatte av sannheten, må vi ha en viss kritisk sans. Det nytter ikke å skylde på pressen alene. Det starter med oss selv. Vi elsker å være bedrevitere og overflatisk kategorisere verden. Det gjør livet enklere. Verden er derimot sjelden så enkel at den kan fanges på noen spaltemillimeter.