Denne svært unge jenta har forstått at hennes talenter og gaver er gitt henne. Det er ikke gitt for at hun skal fremheve eller opphøye seg selv, men for å ære og formidle noe av Gud til verden.

Selvom de fleste av oss ikke har så spektaktulære gaver som henne, har Gud lagt unike ting ned i hver enkelt av oss. Og det er vårt ansvar å bruke det, fremfor å la det visne inne i oss. Den beste måte å få det til å blomstre på, er å bruke gavene og la det vi gjør være en gudstjeneste og kjærlighetshandling til vår Far i himmelen.

Det å prøve å være ledet av Gud, er ganske yr.no til tider. Man går hardt ut med både langtidsvarsel og korttidsvarsel. Men så ser man veldig fort at beregningsmodellene er helt feil.

Det blir som med Yr.no: Man melder sol, men det blir regn. Man tror på vindstille, men det blir storm. Utsiktene tilsier 10 grader, men det blir ild.

Gud er forbausende vanskelig å sette i bås.

Da er det like greit å gjøre som man gjør med yr.no: Kast beregningsmodellene og egne fikse ideer i søppla, ta en titt ut av vinduet, lev i nuet og følg vinden, dit den blåser.

Frustrerende? Ja! Herlig frigjørende å ikke alltid skulle vite alt? Absolutt!

(Beklager hvis du som leser dette jobber for yr.no, men dere stod lagelig til hugg:)

Pressen lever i en daglig kamp om din og min oppmerksomhet. Desto mer de klarer å engasjere oss, desto mer tid og fokus bruker vi på dem. Og det er nettopp det de lever av, både i kroner og i hensikt.

Vi lever i et forbrukersamfunn, hvor mye av fokuset er på realisering i nåtid og det å nesten sitte og passivt å bli matet. Vi konsumerer og vi gjør det nå. I morgen er det noe annet som er i fokus.

For å overleve og ha ressurser til å bedrive sin gjenfortelling, og kanskje til og med sende noen kroner til sine eiere, må pressen tilpasse seg markedet de lever i. Sagt på en annen måte så må de fortelle historiene på en måte, som er tilpasset vår konsumentmentalitet.

De lever daglig i et spenn mellom det å skulle gi en mer nøytral og edruelig fremstilling av saker, og det å gjøre stoffet mer salgbart. I et lite land som Norge, fører det til at markedet for å ikke tabliodisere stoffet sitt, er svært lite. Med andre ord så er det begrenset hvor edruelig pressen kan være, og likevel være bærekraftig.

Kombinasjonen av forbrukermentaliteten, som er skapt av vårt overflod, og et lite marked, kan rett og slett utgjøre et samfunnsproblem. Denne utfordringen forsterkes bare av nettsatningene i redaksjonene. Det er vanskelig å måle populariteten til de enkelte sakene i en avis. På nettet får man derimot umiddelbart svar, og kan nøyaktig måle både hvor mange som leser saker og hvor lenge de leser dem. Hvis redaksjonsledelsen ikke er bevisst, kan det fort vokse fram en uheldig populistisk kultur internt i redaksjonen.

Aftenposten regnes som en relativt seriøs mediaformidler. I dag står det en artikkel knyttet til gisseldramaet Filippinene, hvor en tidligere politimann drepte 8 turister på en buss. Broren til gjerningsmannen kritiserte politiet, fordi de ikke ville la ham gå på bussen og snakke med broren sin. Saken er presentert med tittelen “- Politiet feilet”.

Aftenpostens tittel er med å skape kontrovers og antyde skandale. Det er først i siste setning at hele saken punkteres. Der kommer det frem at nevnte bror hadde med seg en rifle. Hvilken ansvarlig politimann hadde sluppet broren på bussen, når han kommer vandrende med en rifle? For alt man vet, ville han hjelpe broren sin å skyte flere.

Hvis vi er opptatte av sannheten, må vi ha en viss kritisk sans. Det nytter ikke å skylde på pressen alene. Det starter med oss selv. Vi elsker å være bedrevitere og overflatisk kategorisere verden. Det gjør livet enklere. Verden er derimot sjelden så enkel at den kan fanges på noen spaltemillimeter.

Det var ikke morsomt å se pappa dø. Ekstra skremmende var det å tenke på at neste gang så var det min tur å ligge der, i sykesengen. Det var vondt, men det gjorde meg sterkere. Jeg forstod mer av livets gang.

Er det alltid en hensikt med vonde ting som skjer? Nei, jeg tror ikke det, men jeg tror at vi alltid kan hente gode ting utav enhver situasjon.

Slike situasjoner river opp i sjelen. Vi tvinges til å stoppe opp, behandle følelsene våre og tenke. Kanskje det er nettopp derfor det er i slike perioder man vokser.

Renselse
Jeg tror det finnes ulike typer vanskelige omstendigheter. Bibelen forteller om en type lidelse som har en klar hensikt: Renselse. Jesus sier at den som følger ham, vil bli renset. Den gjør at vi vokser og kan være til enda større velsignelse for de rundt oss.

Det at Gud bruker vanskelige situasjoner betyr ikke at det er nødvendigvis han som skaper dem. For eksempel så var Jesus sin lidelse på korset et resultat av at djevelen fikk Judas til å angi Jesus.

Hente noe godt av vondt
Det finnes også lidelse det ikke er noen annen hensikt med, enn at ondskapen ødelegger. Det skjer mange ting på denne jorden, uten noen høyere hensikt.

Det er derfor ikke sikkert at de vanskelighetene vi står i, har noen spesiell hensikt. Men vi kan gi den hensikt. For avhengig av hvordan vi møter problemene, kan vi få gode ting utav dem.

I Bibelen lover Gud oss at alt virker til det gode for den som tror. Det betyr, at uansett hva som skjer, så kan vi komme styrket ut av det. Gud kan snu det negative til det gode.

Slå tilbake det onde
Det betyr at selvom vi opplever onde ting, behøver vi ikke å gi det onde plass i hjertet vårt. Med Guds hjelp, kan vi se ondskapen i øynene og vinne over den. Resultatet behøver ikke være bitterhet og mismot, men karakterstyrke og håp.

Det er i dag 1 – 2 milliarder kristne på jorden. Det er en frukt av Jesus sin lidelse og død på korset. Midt i en krise kan det være vanskelig å se: Men det du går igjennom idag, kan bety mye for mange mennesker senere.

Jeg har vært kristen i ganske mange år. Og jeg har opplevd flere ganger at Gud har ryddet opp i utfordringer. Men til tider kan det også virke som om problemene blir flere. I slike situasjoner kommer spørsmålet krypende: Skulle man ikke bli lykkeligere av å bli kristen?

Være lykkelige
Jo! Gud vil vi skal være lykkelige. Men ikke fordi alle utfordringene plutselig bare forsvinner. Jeg tror noe av poenget med å være en etterfølger av Jesus, er ikke å alltid skulle ta bort vanskelige omstendigheter, men å ta lidelsen ut av hjertet.

Jesus sitt budskap er i følge Bibelen klart: “Bekymre dere ikke”. Det går igjen og igjen.

Hvorfor skal vi ikke bekymre oss? Er det fordi at som kristen, blir alt en dans på roser? Nei. For det første gjør frykt ikke situasjonen noe bedre. For det andre så har vi i et større perspektiv, ikke noe å bekymre oss for.

Er Gud størst?
Hvis Gud finnes, så må ham per definisjon være større enn alt som finnes i verden. Ellers var han vel ikke Gud? Hvis det er sant, må det bety at han er også er større enn de problemene vi står ovenfor.

Hvis Gud virkelig er størst, blir spørsmålet om vi aksepterer og lever i det. For han påstår at han elsker oss og vil det beste for oss. Så hva gjør vi da størst i våre liv: Omstendighetene eller Gud?

Glede uansett
Bibelen sier at når vi gjør Gud størst, og ber til ham med takk, blir vi fyllt med fred. Og selvom ting er vanskelig, opplever vi det ikke like sterkt, fordi vi er mer harmoniske, lykkelige og glade likevel.

Tenk så fantastisk: Å kunne juble, takke og glede oss, også når det stormer rundt oss. Da tror jeg vi virkelig har fanget en essens av det himmelske.

Tjenesten åpner for at Facebook, vennene dine og potensielt hele verden, kan følge dine bevegelser. Du må selv aktivt bruke funksjonen. Så dette er ikke riktig så skummelt som det kanskje høres ut til i utgangspunktet.

Facebook måtte komme med denne funksjonen før eller senere for å henge med i utviklingen. Geolokalisering, som fagtermen heter, er supertrendy og har igjennom alle år vært brukt som drømmecaset for hva man potensielt kan gjøre med mobilehåndsett: Funksjonalitet, informasjon og reklame tilpasset hvor du befinner deg i øyeblikket.

Dette åpner et hav av muligheter. Og det kan faktisk være virkelig nyttig. Men samtidig er personvernet ekstremt viktig når man beveger seg inn på disse områdene. Det å kunne spore og dele bevegelsene til enkeltindivider, bringer nemlig straks tunge assosiasjoner til politistat og overvåkningssamfunn.

Og nettopp det at folk flest fort kan tenke i de baner, gir Facebook to utfordringer, når de lanserer denne tjenesten:

1) Nyansene drukner fort i pressens jakt etter gode tabloide overskrifter.

2) Facebook har i løpet av det siste året opparbeidet seg et tynnslitt personvernomdømme etter daglig negativ presse.

Facebook er på ingen måte først ute med denne tjenesten. Men i tillegg til historikken har de en unik utbredelse som gjør at både styresmakter og pressen følger ekstra godt med. Spørsmålet er om det var dette Facebook trengte nå for overbevise verden om at de tar personvernet på alvor.

Rockeren John Mellencamp mener internett har ødelagt musikkbransjen og er på vei til å gjøre det samme med filmbransjen. Fra hans ståsted har han selvsagt helt rett. Statistikken er utvetydig: CD-salget har siden i fjor blitt utradert, med 33% nedgang. Og dette er ikke noen ny trend.

Samtidig klarer ikke bransjen å innhente tapene i de nye mediene. Utviklingen er så dramatisk at selv de mest innbitte, slutter å ensidig å bortforklare det med piratkopiering. Men å kalle internett “farligst siden atombomben” er selvsagt håpløst bakstreversk og lite konstruktivt. Det blir som å løpe mot tsunamien med knyttede nevne og be den flytte seg: Det hjelper svært, svært lite. Du ender opp like død.

Realiteten er at når markeder er i dype forandringer, vil det alltid finnes vinnere og tapere. Noen mister fotfeste, mens andre vinner. Sånn er det bare. Ikke la John Mellencamp og hans meningsfeller lure deg: Det som skjer er en helt naturlig korrigering under en mediarevolusjon. Det eneste denne tsunamien vil ødelegge, er den topptunge delen av bransjen. Noen kulturell krise er det ikke.

Jeg tror musikk som kultur vil vinne og blomstre. Nye artister vil ikke lenger være avhengig av plateselskapene for å distribuere og tjene penger på musikken sin. Nye talenter oppdages i dag på YouTube over en lav sko. Nye forretningsmodeller vil vokse fram. Forbrukerne vil kunne glede seg over et rikere og bredere musikkliv.

Media er en av de viktigste premissgiverne for et samfunns kultur. Det er ikke vanskelig å forstå grunnen til det: Hva annet får lov til å påvirke deg 5-6 timer [1] dag ut og dag inn?

Hva vi “spiser” i disse timene former oss som mennesker. Alt for få er bevisste hvor avgjørende dette er.

Påvirkningskraft
Selv har jeg bakgrunn fra dataspillverden. Der er standardforsvaret at det ikke er noen sammenheng mellom å utøve vold og å spille voldelige spill. Selvsagt blir de aller, aller fleste ikke drapsmenn av spille dataspill. Men det er like garantert at det påvirker oss og er med å forme hvem vi er.

Årlig brukes det 2 700 milliarder kroner [2] på reklame i verden. Dette er penger som gis i bytte mot tid i ulike medier, for å kunne påvirke deg og meg. Man kan si mye om bedriftene, men de kaster ikke bort nesten 3 billioner blanke kroner på noe som ikke fungerer.

Lakmustesten
Selvsagt bør det være rom for utskeielser i mediakosten vår. Ellers blir man fort ensporet og fanatisk. Men akkurat som med godteri bør det være av-og-til og ikke hele-tiden.

En god lakmustest, når vi surfer på internett eller ser TV, er om det jeg ser på representerer den jeg ønsker å være. Bygger det under den identiteten jeg ønsker, eller bryter det den ned?

Jeg er kristen. Det betyr at jeg ser min identitet som et barn av Pappa i himmelen. Derfor prøver jeg i det daglige å ta til meg av ulike medier som bygger opp under dette. Det betyr ikke at jeg aldri spiller dataspill eller se på trash-TV, men det preger ikke hverdagen min.

–
Kilder:
[1] Norsk mediebarometer 2009 http://www.ssb.no/medie/sa113/oversikt.html
[2] Nielsen http://en-us.nielsen.com/content/nielsen/en_us/news/news_releases/2010/july/global-ad-spend-q1.html

Å starte en menighet er ingen liten oppgave. Ofte står man alene, og må kanskje kjempe mot mistenksomhet i det fellesskapet man står i. Menighetsplanting er en sårbar prosess og småmenigheter er også sårbare, lenge etter etableringen.

Jeg tror en nettverksmenighetsstruktur kan være med å lette dette. La eksisterende menigheter omdefinere sin rolle til å være en hub for småmenigheter. Gjør så om cellegruppene til hjemmemenigheter, som står i nettverk.

“Modermenigheten” kan så fungere som ressurssenter for småmenighetene. Pastoren kan gå fra å være hyrde for enkeltindivider i menigheten, til å være mentor for lederne i hjemmemenighetene. Multipliser, istedenfor å addere.

Ofte bor ikke medlemmene i en middelsstor menighet i det samme lokalsamfunnet. Men i cellegrupper er den geografiske spredningen mindre. Det gjør at man mer aktivt kan gå i bønn og planlegge aktiviteter rettet mot nabolaget. Man kan bli mer relevante for lokalsamfunnet.

Man kan likevel drive fellesarbeid i menigheten. Men det får et større vekstpotensiale, fordi flere blir involvert i relevant tjeneste og ledere blir satt til å fremdyrke nye ledertalenter, fremfor å skulle beskytte sin posisjon.

Folk vil også oppleve større eierskap til menigheten, for menigheten er hjemmet deres, men samtidig står de i en større sammenheng.

En spesialist vurderte tilstanden. Anbefalingen var klar: Operasjon måtte til, for luftveiene var for trange.

Helsevesenet er et gode vi alle nyter godt av. Men det finnes også et annet helsevesen. Så etter diagnosen prøvde vi dette. Og effekten uteble ikke: Straks ble nattesøvnen bra.

I går kom også tilbakemeldingen etter oppfølging hos spesialisten: Personen er fullstendig frisk. Operasjonen er kanselert.

Gud elsker oss. Det er ikke bare spekulasjoner. Daglig opplever mennesker over hele verden dette bokstavelig talt på kroppen. For meg er ikke dette en unik hendelse. Jeg har personlig sett det skje gang på gang. Så hvor mange ganger skal slikt skje, før man kan avskrive plaseboeffekten?

Man kan si mye rart om kristne. Men veldig mange av oss har faktisk gode grunner for å tro, basert på egen opplevd erfaring. Det er ikke slik at vi tror, bare fordi mor og far gjorde det. Ei heller fordi vi er veldig godtroende, og slukte rått en gammel “eventyrbok”.

Slike hendelser gir oss små glimt av hvordan det er der Guds kjærlighet er. Dessverre har vi fyllt jorden med urettferdighet og ondskap. Men slike glimt gir oss håp om en bedre verden, midt i all håpløshet.