Outreach

Men etterhvert som jeg har vandret med Herren, har det opplagte blitt mindre opplagt. Skråsikkerheten om veien videre har også blitt vagere. Det enkle naive bildet har veket for en sterkere undertone av nyanser.

Om jeg før visste hva Gud ville gjøre, og når, opplever jeg nå egentlig å vite mindre og mindre. Jeg glir sakte fra en tilværelse av å vite, over til det å helt enkelt være.

Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe. Jeg tør nesten ikke gjette. Så jeg er ikke lenger det jeg vet. Jeg er det jeg er: Pappas barn.

- Pappa? Hva skjer i morgen?

Vi hadde besøk av en gjeng med 6-åringer, utkledd i de mest fantasifulle kostymer. Det gikk til tider ganske høylytt for seg. Gutter i den alderen kan være ganske utagerende.

Noen ganger kunne jeg også trenger å utagere litt. Selv om jeg er 30 år eldre, så skjønner jeg godt at det er morsomt å kle seg ut som en helt annen, og løpe rundt å rope som en gal. Og faktisk så tror jeg at dette er noe av den friheten Jesus snakker om.

Når Han setter oss fri, da blir vi også fri til å rope, hoje, le og gråte. En gang i blant. Ikke slik at naboen blir sur. Nei, men slik at vi kommer i kontakt med det som beveger seg i oss. I en travel hverdag med utfordringer og slitasje, er det så fort at ting begraves dypt ned i sjelen. Da kan den riktige medisinen være å nettopp utagere litt, på en positiv måte.

Så ja til mer karneval (uten sex)!