Utfordringen er når vi går fra det levende vann, til å lete etter løsninger ytre faktorer. Kanskje vi må gjøre noe med kirkebygget eller bygge nytt? Kanskje vi må justere lovsangen? Kanskje vi trenger nye strukturer i lederskapet? Kanskje vi må ha cellgrupper hver uke, istedenfor hver 14. dag.

Disse tingene er viktige. Og alle menigheter som tar sitt forvalteransvar på alvor, må ha et forhold til egen organisering og drift.

Men vi må ikke bruke disse faktorene som forklaringsfaktorer på åndelig stagnasjon.

Åndelig fornyelse og vekkelse starter med Jesus og overgivelse til Ham. Åndelig vekkelse handler om å leve i Hans nærhet og i Den Hellige Ånds kraft. Dette er en dynamisk kraft, som du finner ved Mesterens føtter, ikke i kirkebygg og strukturer.

Så ikke la arbeidet med drift og organisering, dra deg bort fra intimiteten med vår Herre. Ha ilden og Guds nærvær på første plass. Så kan driften komme på andre eller tredje.

Jesus hadde ikke et eneste kirkebygg, men vandret rundt og forandret verden med sine ben som hovedkvarter. Han utfordret jødene til å rive tempelet, så skulle han erstatte det med sitt legeme, som et levende tempel.

Ikke la strukturene og organiseringen, kvele det levende tempel.

Du så redselen rev i hans kropp.
Du så blodet dryppe på bakken.
Du hørte skrikene, da naglene
gikk igjennom hans hender.

Den eneste og mest dyrebare i verden,
gav du. Ditt eget barn.

Bare for at jeg skulle kunne få kjenne deg.
Og leve i din kjærlighet.

Jesu blod gjorde det.
Jeg er tilgitt og satt fri,
til å kjenne deg og elske.

Min sorg er da, at jeg ikke
kjenner deg bedre.
Hjelp meg! La din sønns lydighet,
bli mitt ideal.
—

Min evne til kjærlighet er bare en brøkdel av Guds. Men jeg er selv far. Og jeg forstår at det å sende sin egen sønn til fengsling, tortur og den sikre død, ikke er noe lett offer.

Likevel gjorde han det, slik at jeg kunne bli kjent med ham og leve i hans kjærlighet. Det gjør meg utrolig takknemmelig, men samtidig litt trist, for at jeg i min ulydighet, ikke klarer å bruke muligheten bedre.

Her er lovsangen jeg ble inspirert av. Den er fra Hillsong Kiev i Ukraina (tekst og oversettelse følger under).

Tekst:
POZNAT TJEBJA
Tsenoj krovi Khristos menja kupil
Prostil, osvobodil i oshivil
Velichije Tvojå vnutri menja
Voveki verju ja, voveki verju ja

Ty istinoj Svojej menja plenil
I blagodatju rany istselil
Moj put Ty napravljajesh Slovom vsegda
Ljubov Tvoja verna, Ljubov Tvoja verna

Ved Ty nam otdal
Edinstvennogo Syna
Chtob poznat Tjebja
I shit v ljubvi Spasitjelja
Vzoshjål na krest i za menja Ty byl raspjat
I ljubil do kontsa ljudjej, chto nedostojny

Oversettelse (sikkert ikke helt korrekt):

KJENNE DEG
Jesu blod har kjøpt meg
Tilgitt, utfridd og gjennopprettet
Din storhet er i meg
Alltid vil jeg stole på deg
Alltid vil jeg stole på deg

Du gjorde meg målløs med hans sannhet
Ved nåde har sårene blitt leget
Dine ord leder alltid min vei
Din kjærlighet er sann
Din kjærlighet er sann

Du har tross alt gitt oss
den eneste sønn
så vi kan kjenne deg
og leve i frelserens kjærlighet
Gikk opp på korset og ble korsfestet for meg
Og elsket inntil døden mennesker, som var uverdige

Jeg er karismatiker. Jeg har store, hårete visjoner. Og jeg tror Gud har store planer for alle som er villige til å gå. Men jeg må spørre meg hva slags kultur slik undervisning skaper i lengden, hvis det ikke balanseres.

Alle er spesielle og har en Gudgitt hensikt. Men må man stå igjen millioner av frelste i sin tjeneste, for å ha levd et vellykket kristenliv? Må vi alltid strekke oss etter det ekstraordinært store?

Joda, vel trenger vi å strekke våre ambisjoner. Men hva slags type kristne får vi, hvis man stadig fokuserer på store bevegelser, “break through” og stor materiell velsignelse fra himmelen?

Kanskje vi mister noe essensielt: Å se verdien i de små og nære tingene?

Kanskje vi i jaget etter gjennombrudd glemmer å leve i nuet, og sette pris på livet også i prosessen?

Kanskje vi glemmer at for å forvalte store materielle velsignelser, trenger man karakter. Og karakter utvikles ofte i motgang og lidelse. Prisen er høy.

Ikke vet jeg, men jeg undres om vi ikke mister noe på veien.

Men etterhvert som jeg har vandret med Herren, har det opplagte blitt mindre opplagt. Skråsikkerheten om veien videre har også blitt vagere. Det enkle naive bildet har veket for en sterkere undertone av nyanser.

Om jeg før visste hva Gud ville gjøre, og når, opplever jeg nå egentlig å vite mindre og mindre. Jeg glir sakte fra en tilværelse av å vite, over til det å helt enkelt være.

Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe. Jeg tør nesten ikke gjette. Så jeg er ikke lenger det jeg vet. Jeg er det jeg er: Pappas barn.

- Pappa? Hva skjer i morgen?

Jeg fikk dette spørsmålet:

Hadde du støttet det dersom læreren var fra et muslimsk land, og de fleste elevene i klassen også var barn av foreldre fra det samme landet…..og versene var fra Koranen? For det ville vel vært rettferdig? Eller?

Og her er det jeg mente om saken:

På individnivå håper jeg at nordmenn holder fast ved sine røtter, og finner Jesus som sin Herre og frelser. På samfunnsnivå håper jeg dette kan videreføres og at Norge forsettes å defineres som et kristent land.

I denne definisjonen ligger det også at man må kunne fremheve de verdier og den tro samfunnet har definert seg å bygge på. Og da kan det ha rent praktiske uttrykk, som at læreren leser i Bibelen for barna, daglig.

Helt ærlig tror jeg vi ville fått et mye bedre samfunn på denne måten, framfor at barna skal vokse opp i et “nøytralt” og på mange måter identitetsløs samfunn.

I et land med en definert religion, er det ikke lærerens og barnas tro som skal styre hva som det undervises om. Utover det ser jeg svært gjerne at barna også får kunnskap om islam, og andre trosretninger. At det leses fra Koranen i slikt undervisningsformål, ser jeg som helt naturlig. Men i begrenset omfang. Det tror jeg bare er sunt for perspektivet, så lenge man har en klar egenidentitet.

Når det gjelder rettferdighet, så ligger Guds rettferdighet langt over vår rettferdighet. Så det vi tenker på som rettferdig, kan godt være veldig langt unna det som virkelig er rettferdig.

Jeg vil ikke påtvinge det norske samfunn et regime. Og det tror jeg heller ikke Gud vil. Så nordmenn står fritt til å både “avkristne”, eller gjøre landet muslimsk, hvis man vil det. Men som medlem i det norske samfunn har jeg både rett, og tildels også plikt, til å mene og ønske ting om hva som er til det beste for landet vårt. Så får mennesker av en annen oppfatning gå i mot det jeg mener, etter vanlige demokratiske prinsipper.

Når man skal lage en presentasjon, er det greit å ha noen ting i bakhodet. Vi har alle vært i kjedelige møter, hvor dårlige presentasjoner får oss til å drømme om solfylte strender langt, langt bort. La andre ta seg av de kjedelige presentasjonene, så kan du og jeg lage de engasjerende.

Overrask
Det gjelder å overraske litt, spesielt i starten. På den måten vekker man interesse. Gjør du det riktig bra, husker folk fremdeles presentasjonen din to dag senere. Men det er fint hvis introduksjonen er tett integrert med temaet.

Fortell historier
Historier engasjerer. Historier selger. Historier er din venn. Ta gjerne utgangspunkt i hovedpoenget, og lag en litt spennende historie ut av det. Legg gjerne “hooks” i historien, som du kan spille på videre i presentasjonen.

Powerpoint
Det heter POWER POINT og ikke “overlass meg med all infoen du har på en slide takk”. Powerpointen er ikke din huskelapp, men skal forsterke det du sier. Med andre ord, hold poengene fokusert, enkle og strukturerte. Så bruker du stemmen til å fylle på med informasjon.

Visuelt
Engasjerende bilder, som stimulerer den visuelle sansen er også din venn. I utgangspunktet så er desto mer ekstremt det er, desto bedre. Men i forretningslivet må vi jo “dessverre” ta hensyn til profesjonalitet og image, så her gjelder det å gjøre det litt balansert.

Brukerorientert
Hvilke forventninger har tilhørerne og hva er interessant for dem å høre? Ta utgangspunkt i deres ståsted, og ikke i din egen trang til å jatte i vei om totalt uinteressante detaljer. Hvis du kan få presentasjonen til å handle om tilhørerne, framfor deg selv, er du godt på vei til å fange publikum.

Engasjert
Hvis du ikke tror på budskapet selv, så er det ingen andre som gjør det heller, kanskje med unntak av moren din. Så vær engasjert. Vær ekte. Vær troverdig. Vær forberedt.

50 slides
Siste tips er: Hvis du har 50 slides i presentasjonen din, så har du sannsynligvis noen for mange.

For hvem er det som står og preiker miljøvern på TV i det ene øyeblikket, for å så sultefore kollektivtrafikken i det neste? Riktig! Politikerne. De vil at vi skal satse kollektivt, mens de selv bruker pengene på helt andre ting.

Mellom der jeg bor og nærmeste skikkelige tettsted er det ca. 13 kilometer. For å transportere min høyst normale familie denne avstanden skal kollektivtrafikken (buss + tog) ha utrolige kr 450,- tur/retur. Og da er det bare ett av barna som må betale.

Den samme etappen koster meg kr 19,- i drivstoff på bilen. Det er en forskjell på kr 431,- i favør bil. Nå er ikke bensin det eneste som kreves for å holde en bil på veien. Og skal man ta statens reiseregulativ med i beregningen kommer man på hele kr 78,-, eller kr 372,- billigere enn kollektivtrafikken.

Nå er det kanskje ikke helt fair å konkurrere på kollektivtransportens hjemmebane, og faktisk ha flere personer i den bilen. Men selv om jeg skulle reist alene, ville kollektivtransport kostet kr 180,- og bilen kr 78,-. Vi snakker fremdeles om kr 102,-, som jeg sparer på å velge bil.

Et lite stykke igjen til det lønner seg for meg å tenke miljøvern? Det er trist…

Utrolig mye ting har skjedd i Fars Hus-sfæren, som er litt “back-stage”. Det setter Fars Hus i en større sammenheng. Og det er veldig spennende.

Personlig har jeg også vært igjennom utrolige ting. Det virker som når man tror at man ikke kan klare mer, da gir Gud enda en ny dose med utfordringer. Jeg tror jeg forstår litt hvorfor. Men skal ikke grav i det akkurat her og nå.

I den grad jeg får tid til å blogge her, vil bloggen sannsynligvis være en blanding av åndelige emner, personlig fortelling, samfunnsspørsmål og teknologi. Skikkelig suppe med andre ord. Men det finnes en rød tråd i det hele.

Tro handler om å vende sitt hjerte med forventning og overbevisning til håpet. Håpet handler om å se sin seier i Jesus, framfor andre steder. Det kan være både for dagen, men også for hele livet, og ikke minst utgangen av dette livet.

Kjærligheten handler om kjærlighet. At jeg elsker Jesus og at Han elsker meg. Uten dette limet er tro og håp ingenting.

Så jeg går inn i denne søndagen med forventning til disse tre: Tro, håp og kjærlighet.

Vi hadde besøk av en gjeng med 6-åringer, utkledd i de mest fantasifulle kostymer. Det gikk til tider ganske høylytt for seg. Gutter i den alderen kan være ganske utagerende.

Noen ganger kunne jeg også trenger å utagere litt. Selv om jeg er 30 år eldre, så skjønner jeg godt at det er morsomt å kle seg ut som en helt annen, og løpe rundt å rope som en gal. Og faktisk så tror jeg at dette er noe av den friheten Jesus snakker om.

Når Han setter oss fri, da blir vi også fri til å rope, hoje, le og gråte. En gang i blant. Ikke slik at naboen blir sur. Nei, men slik at vi kommer i kontakt med det som beveger seg i oss. I en travel hverdag med utfordringer og slitasje, er det så fort at ting begraves dypt ned i sjelen. Da kan den riktige medisinen være å nettopp utagere litt, på en positiv måte.

Så ja til mer karneval (uten sex)!