Men etterhvert som jeg har vandret med Herren, har det opplagte blitt mindre opplagt. Skråsikkerheten om veien videre har også blitt vagere. Det enkle naive bildet har veket for en sterkere undertone av nyanser.

Om jeg før visste hva Gud ville gjøre, og når, opplever jeg nå egentlig å vite mindre og mindre. Jeg glir sakte fra en tilværelse av å vite, over til det å helt enkelt være.

Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe. Jeg tør nesten ikke gjette. Så jeg er ikke lenger det jeg vet. Jeg er det jeg er: Pappas barn.

- Pappa? Hva skjer i morgen?